Noen dager er verre enn de vanlige

I går havnet jeg skikkelig langt nede igjen, så langt nede som det jeg er nå har jeg ikke vært på veldig lenge. Jeg har prøvd å holde humøret mitt oppe så lenge jeg har klart, men i går sa det stopp. Jeg klarte ikke mer og har innsett at jeg faktisk må ta litt tid til meg selv og jobbe med meg selv for å føle meg bedre igjen. Jeg har sett tilbakefallet komme en god stund, men jeg ville ikke høre på hodet og kroppen så jeg fortsatte å gjøre som jeg pleier. Jeg burde ha hørt på hva min egen kropp sier, men jeg er så redd for å skuffe andre at jeg presser meg helt til jeg er utmattet. Jeg skrev en status på Facebook igår at jeg trengte tid for meg selv. Jeg fikk god tilbakerespons og det virket som vennene mine skjønte at det endelig hadde kommet ett skikkelig stopp for meg.

Jeg er sinna på meg selv for at jeg ignorerer det kroppen min sier, men samtidig så vil jeg ikke at kroppen min skal sette en stopper for det jeg har lyst til. Jeg jobber med meg selv hver dag, kommer lengre for hver dag, men av og til kommer tilbakefallene og da kommer de dessverre skikkelig også. For første gang har jeg faktisk gått ut offentlig med at jeg trenger tid for meg selv og at jeg kommer til å ta kontakt med vennene mine når jeg faktisk er klar. Jeg velger denne gangen og lytte til hva kroppen min sier og trekke meg tilbake til jeg kommer meg opp dit jeg skal være igjen. Jeg reagerte for sent med å høre på kroppen, men som jeg pleier å si. "Bedre sent enn aldri." 

Jeg har kommet til en konklusjon om at depresjon ikke skal få lov å styre meg lengre og da må jeg høre på kroppen en stund fremover for å kunne samarbeide med den så vi kommer på lag. Jeg har tenkt å bli frisk en dag og da må jeg faktisk høre på hva som blir sagt, hva jeg skal gjøre og ikke gjøre akkurat det motsatte. Jeg står skikkelig i respekt til de som har klart å kjempe depresjon og blitt friske av det. Det er ett mål for meg, og jeg vet at jeg kommer til å klare det, EN dag. Jeg kommer til å blogge videre selv om jeg har det vanskelig nå, men jeg må ha en plass å skrive og da er bloggen det perfekte stedet. Jeg skulle egentlig kommet med *ukens* igår, men det klarte jeg ikke. Jeg skal se om det kan komme i kveld eller i morgen, men jeg lover ingenting.

Kjenner du noen som har overvunnet depresjon? Sliter du selv med det og vil ha noen å snakke med? Hvordan føler du at du kan hjelpe en med depresjon som står deg nær?

2 kommentarer

Camilla

12.01.2016 kl.14:49

Jeg er selv på vei ut av depresjon, men har enda en lang vei å gå.. Jeg snakker ikke så mye om det, men heller skriver ned tankene mine i en bok.. Håper det ordner seg for deg Elisabeth, du er sterk! <3

Elisabeth Jensen

12.01.2016 kl.15:08

Camilla: Håper det ordner seg for deg også, søte Camilla! Hver dag er en kamp, men kampen er verdt det til slutt! Stå på, så ordner det seg for deg også <3

Skriv en ny kommentar

hits