Savnet er vondt

Har dere noen gang kjent på savnet etter en person? En person som en gang sto deg nærmest som du ikke lenger har kontakt med. Det kan være personen du ser mest opp til, den du alltid har gått til når noe er galt, i det øyeblikket du mister personen som står deg så nær. Det er da du virkelig kjenner på at savnet gjør vondt. Personen som har stått meg nærmest i alle år, personen jeg har bodd med siden jeg var 8 år til jeg ble 16 år. Er en person jeg ikke lengre har kontakt med i dag. Jeg vet det er mange av vennene mine som lurer på hvorfor den kontakten plutselig tok slutt. Det er delvis min feil, for jeg valgte å leve som de fleste tenåringer. Nemlig reise ut med venner og bli frekk i kjeften. Jeg fikk min første ordentlige kjæreste når jeg var 15 år. Vi var sammen i ett halvt år, og i løpet av det halve året ble jeg mer tenåring om jeg kan si det sånn. Jeg ville være med min daværende kjæreste mest mulig, det ble mye overnatting. Noe ikke min pappa syntes var så greit. Jeg som alle andre tenåringer vil jo gjerne bruke mest mulig tid med personen man faktisk er sammen med, jeg er ikke ett unntak. Jeg ble frekk i kjeften mot pappa, jeg ville ikke lengre bo der og flyttet. Jeg flyttet inn hos min daværende kjæreste, ett forhold jeg trodde skulle vare lengre enn det gjorde.

Etter den episoden hvor jeg flyttet ut fordi jeg følte for det, ble jeg ikke lengre så populær hos den siden av familien. Jeg flyttet for meg selv nok en gang, jeg fikk meg en kjæreste, Aleksander som jeg fremdeles er sammen med og vi flyttet sammen. Vi bor enda sammen og jeg kunne ikke hatt det bedre. Selv om jeg har det fantastisk bra, så er det dager jeg ligger i senga og gråter. Jeg gråter på grunn av at min far ikke lengre vil ha kontakt med meg. Jeg sliter med at jeg har vært så knyttet til han i alle år, også plutselig ble kontakten slutt. Dette er ett veldig personlig innlegg for meg, og jeg håper dere skjønner dette. Jeg merker ekstra at jeg ikke har kontakt med min far rundt juletider og farsdager. Jeg vil så gjerne gi han gaver, vise han at jeg fremdeles er utrolig glad i han. Jeg blir lei meg hver gang vi er hos faren til Aleksander, ikke fordi jeg ikke liker han, for han er virkelig alle tiders. Det som gjør vondt er å se at folk rundt meg fremdeles har sin far i livet uansett alder. Jeg er utrolig misunnelig på alle som har kontakt med faren sin. Jeg vil så gjerne selv. Det er også litt sårt og se på når andre koser seg med sin far og jeg ikke kan. Sjalusi er en utrolig stygg ting, men jeg er fryktelig sjalu på alle som har sin far inne i bildet. Jeg skulle ønske jeg også hadde det.

Det er ingenting som gjør meg mer glad enn å se forholdet Aleksander har med sin far, ett bånd som ikke kan ødelegges. Jeg blir utrolig glad av å se på det, samtidig som det gjør vondt når ikke jeg har sånn forhold til min egen pappa. Jeg vet noen kommer til å bli skuffet over meg når jeg skriver dette innlegget, men det er noe jeg har hatt på tankene helt siden jeg flyttet ut og all kontakt med pappa ble brutt. Jeg unner ingen den smerten og miste en av foreldrene sine over natten. Det er noe annet med dødsfall, men det å vite at ens far er i livet og ikke vil ha kontakt med sin egen datter er fryktelig sårt. Dette ble ett veldig langt innlegg men jeg håper dere tar dere tid til å lese det. Nå skal jeg legge meg godt under dyna med Aleksander og lade opp til en lang og vond dag foran meg! Håper alle får en god natt og en fin dag i morgen.

 

3 kommentarer

13.11.2015 kl.07:05

Du er sterk

jane Helen klepp

13.11.2015 kl.20:02

Det var et fint innlegg. Modig og innsiktsfullt. Jeg håper at din pappa innser at det går an å begynne på nytt. At dere finner tilbake til hverandre på en annen måte enn før kanskje... før tiden renner ut. Igjen, suuuupert innlegg!!!

Elisabeth Jensen

13.11.2015 kl.21:06

jane Helen klepp: Håper også vi kan finne en enighet, vondt å ikke ha sin far i livet..

Skriv en ny kommentar

hits