Livet med angst

Det å leve med angst er ikke noe jeg unner noen. Hvert fall ikke den graden eller verre enn den jeg har. Det å ha angst ødelegger mye av det sosiale livet ditt, man tar valga man tar på grunn av at angsten har mer å si enn hva man egentlig vil. Jeg vil ofte ut å gå tur alene, eller klare å gå på butikken alene. Det får jeg ikke til, på grunn av angsten. Jeg klarer ikke gå inn på en butikk alene og kjøpe meg en cola. Selv om jeg kjenner butikken ut og inn, så må jeg ha med noen som kan være med meg. Jeg har alltid slitt med å klare å gå alene noen plasser, men det har blitt ekstremt ille den siste tiden. Jeg kjenner det sliter meg ned psykisk, og det er ikke noe som er gøy. Det å vite at man blir dårligere og dårligere og tør mindre enn det man vil uansett hvor mye man jobber for å komme seg oppover, det er svært slitsomt. Det er slitsomt å jobbe seg oppover, men det blir enda mer slitsomt å falle ned igjen når du vet du har gjort ditt beste for å lykkes.

Angsten min har alltid vært en plage, det har vært vanskelig for meg å gjøre ting jeg vil. Det har vært vanskelig å lykkes på grunn av at jeg ikke tør å stå opp for meg selv. Jeg tør ikke snakke høyt med mindre det er kjente rundt meg. Sånn som når vi er en hel gjeng som samles, så kan jeg være meg selv til visse tider. Jeg tør aldri helt å være meg selv og slippe meg selv fri, for jeg er redd for hvordan folk vil reagere. Jeg har noen få venner som vet hvordan jeg er når jeg er helt meg selv, og jeg vet de godtar meg. Jeg tror også at de andre vennene mine vil godta meg, men jeg tør ikke se reaksjonene dem sine om jeg er meg selv. Rundt venner kan jeg si og mene akkurat det jeg vil, noe som er veldig befriende. Hadde jeg klart det på skolen og ellers, så hadde jeg vært utrolig lykkelig. Alt jeg vil, er å klare å stå opp for meg selv og kunne snakke høyt. 

Det som er det verste med angsten er at du ser at den styrer livet ditt rett foran øyne dine. Det er vondt for en person som står deg nær som må se på dette. Det at man forandrer seg og tar på seg en maske. De vet at man ikke klarer å styre det selv og de som kjenner til det vet hvor vanskelig det er for personen som gjennomgår dette. Det at man ser hele personligheten til seg selv forsvinne ut av deg, rett foran øyne på en selv er ikke gøy. Jeg ser det opp til flere ganger med meg selv, og det er en vond smerte. Hver gang jeg prøver å gjøre noe på egenhånd så ser jeg selvtilliten min flyr vekk kjappere enn jeg klarer å blunke. Det er vondt å ikke kunne være seg selv, og det er enda vondere at venner må stå på siden å se på at jeg forandrer meg fra plass til plass på grunn av angsten.

Jeg jobber mye med angsten, har kommet meg litt oppover fra hvordan det har vært de siste ukene, men gud og vanskelig det er. Jeg prøver å se lyst på det hele tiden, men det er ikke lett. Det er ikke lett å se på at selvtilliten min flyr vekk, og jeg ikke klarer å gjøre det jeg vil. Jeg skulle ønske at jeg kunne snakke ordentlig foran klassen istedenfor å tulle hele tiden som jeg gjør når jeg er nervøs. Når jeg blir nervøs og angsten begynner å ta over, så ler jeg, smiler og tuller jeg vekk alt som er vanskelig. Nå fikk dere ett lite innblikk i hvordan jeg har det med angst. Det er kanskje ikke det letteste å skjønne, men jeg håper dere skjønner noe av hva som står der. Ha en ellers fin dag.



2 kommentarer

Meiiiii 🙊

09.11.2015 kl.16:50

Du er kjempe flink Elisabeth'n min <3 Kjempe stolt over deg <3 Masse tusen klemmer <33

Elisabeth Jensen

09.11.2015 kl.17:40

Meiiiii 🙊: Godjentaml <3 Du er så god!

Skriv en ny kommentar

hits