Gleden av og være glad

Jeg har det siste året slitt med depresjon og angst. Det har jeg skrevet eget innlegg om her. Jeg har denne uken satt meg ett mål om at jeg skal klare denne uken uten noe sinne, angst eller depresjon! Jeg valgte derfor å bli hentet idag fremfor å ta bussen, for da vet jeg at litt av angsten hadde kommet tilbake. Jeg har i hele dag ikke være deprimert i 5 minutter igjen. Så klart det ligger inni meg, men det har ikke kommet frem sånn som det pleier hver dag. Jeg er enda mer glad nå som kvelden nærmer seg og jeg vet jeg har klart snart en hel dag uten at depresjonen har klart å ta overhånd. Jeg er helt overrasket og stolt over meg selv for at jeg faktisk får det til. Det er ikke meningen å skryte av meg selv, men jeg er utrolig stolt og jeg vil derfor ikke holde det tilbake. Jeg har ikke vært stolt av meg selv på over 2 år, og når jeg endelig er det så syntes jeg det er på sin plass at jeg også får lov til å skryte. Jeg høres sikkert ut som den bitchen nå som skriver det på den måten, men tenk dere at dere var meg, hadde ikke dere vært stolte selv da? Eller er jeg selvopptatt? Ikke vet jeg. Smilet jeg har hatt rundt munnen idag har vært 100% ekte. Noe som føles godt. Det å ikke gjemme meg bak masken jeg alltid pleier er en stor glede for meg. Jeg blir ikke like sliten når kvelden er her og jeg sitter hjemme. Aleksander vet hvordan jeg pleier å ha det hver kveld, og det er ikke det gøyeste for både han og meg. Det at min depresjon går utover Aleksander syntes jeg er grusomt, men gud å mye glede den gutten gir meg uansett humør. Jeg får stadig høre av min kjære at jeg ikke har grunn for å være deprimert. Jeg vet hva han mener og jeg er enig. Det er bare ikke så lett når personen du alltid har sett opp til snur seg helt og blir en annen person. Mine nærmeste vet hvem jeg snakker om, men det blir ikke nevnt her på bloggen. Det velger jeg å holde privat!

Jeg er ganske åpen på bloggen, og jeg vil fortsette og være det, men jeg har visse grenser jeg ikke går over. Jeg vet det at om jeg er for åpen på bloggen kan det komme tilbake til meg ved senere anledning. Jeg skal prøve så godt jeg kan å være åpen om ting og virkelig vise dere hvordan mine dager er, både på godt og ondt. Jeg vet det kan komme mange triste/dumme/selvgode/desperate innlegg, men det får så være.

Jeg har hatt verdens beste støttespiller ved min side i over 2 år. Min kjære Aleksander er klippen min. Det er ikke alltid han skjønner seg på meg når humøret mitt kan endres på sekundet, men han gjør alt for at jeg skal ha ett smil om munnen. Vi har hatt våre krangler, men det har ikke stoppet vår kjærlighet. Kjærligheten jeg har for den gutten er så sterk at jeg håper at han vil være ved min side til verdens ende. Jeg kunne ikke tenkt meg en bedre kjæreste, støttespiller, bestevenn og støttespiller. Han har gått gjennom mye dritt jeg har gitt han i sinne, men i stedet for å ta seg nær av det, så har han heller holdt meg fast til jeg får roa meg, begynt å gråte og bedt om unnskyldning. Jeg mener aldri at mitt sinne skal gå utover de jeg setter høyest, men dessverre er det kun rundt de nærmeste jeg tørr og være meg selv.

Denne uken har jeg virkelig tro på at kommer til å bli fantastisk. Jeg velger heller å tenke positivt om skole, husarbeid og venner enn negativt som jeg har gjort den siste stunden. Jeg har vært en fryktelig dårlig venn for mange de siste mnd, og jeg er fullt klar over det. Ikke vet jeg hvorfor de forsetter å velge å være venn med meg etter at jeg stenger meg helt inne og lar vær å svare på meldinger. Jeg er takknemlig for de vennene jeg har, det er ikke så mange men det gjør ikke meg noe. Heller 1 ekte venn enn 100 falske! Mine venner betyr veldig mye for meg, hadde det ikke vært for at de drar meg ut på dager jeg vil helst låse meg inne på soverommet så hadde jeg aldri klart å være så åpen om ting som jeg er. Jeg har verdens beste venner og jeg ville ikke bedt om noen andre. Så til dere som vet dere er mine nærmeste, husk at uansett hvor sur/lei/trist eller glad jeg er, så betyr dere mye for meg og jeg er veldig glad i dere.

Dette innlegget er et lite utbrudd for å prøve å forklare at selv om ting er vanskelig, så er det alltid en vei opp igjen. Visst det er noen her som leser som vil snakke om depresjon eller angst, så lytter jeg mer enn gjerne.


Husk også spørsmålsrunden på bloggen, dere finner den her

Én kommentar

lisarorvik

02.11.2015 kl.21:23

Kjempe fint innlegg, liker bloggen din utrolig godt <3

Skriv en ny kommentar

hits