Tanker

Det er så mye jeg vil skrive men også så mye jeg vil holde for meg selv. Jeg vet at visst jeg legger for mye ut på bloggen så kan det komme tilbake på meg ved senere anledning. Når jeg skriver så vet jeg at jeg er fri, jeg vet at det ikke er noen som kan se meg inn i øynene når det er publisert, eneste som kan skje da, er at jeg får stygge kommentarer. Ikke det at det gjør noe, for det har jeg fått veldig mange ganger før. Akkurat nå sitter jeg i sofaen med Aleksander og Stine. Jeg tenker på alt mellom himmel og jord samtidig som jeg sitter å skriver og ser på hva de gjør. Jeg klarer ikke få samla tankene mine, det så mye som foregår inni hodet. Det er så mye jeg vil at hele verden skal vite, bare så noen få skal skjønne hvorfor jeg er som jeg er. Selvfølgelig kan ikke alt jeg gjør skyldes på depresjonen eller angsten, men veldig mye av de ukontrollerte følelsene har depresjon og angst hatt ansvar for. De dumme handlingene jeg har prøvd på så altfor mange ganger har vært mine tanker. Greit nok at depresjonen er med på å styrke følelsene, men jeg har selv kommet opp med de. Jeg sliter psykisk og det vet mine nærmeste. De jeg ser på som min aller nærmeste vet om selvmordsforsøkene jeg har prøvd på, dagene hvor jeg har prøvd å gjøre noe annet dumt som jeg ikke nevner her, for det kan ødelegge veldig mye for meg. 

Jeg har prøvd å forklare hva depresjon er før, men det kan egentlig ikke forklares. Man må oppleve det. Jeg vet at selv om jeg har en del som bryr seg om meg, så kan de fremdeles ikke sette seg inn i situasjonen jeg har. De sier de skjønner det, men det er umulig med mindre du har gått i samme sko som meg! De kan skjønne noe som ligner, men ikke akkurat det jeg går igjennom. Depresjon er med på å endre synet på mye av det du gjør, det du ser og det du føler. Det jeg mest legger merke til at depresjonen gjør, er å endre synet jeg ser på meg selv og andre. Jeg har alltid prøvd å legge skjul på at jeg sliter med depresjon, angst og selvmordstanker, men det er ikke lett og de jeg går med har begynt å skjønne mer og mer av hva som foregår i hodet mitt uten at jeg har trengt å si noe. Det mange gjør når de finner ut at de nærmeste vennene de har sliter med depresjon, er å prøve å snakke de ut av det også videre. Det funker ikke. Det folk med depresjon trenger er at vennen er der, ikke sier noe, ikke ser annerledes på en, men bare er der, og behandler deg som de alltid har gjort før de fikk vite ting. Jeg har spesielt 2 venner jeg snakker veldig med depresjonen om, en venninne og en kamerat. Begge leser bloggen, og begge skjønner nok hvem jeg sikter til. 

 

Jeg har som tidligere nevnt i ett innlegg kommet meg mye lengre med depresjonen enn hvor jeg var før. Det er ikke mange som kan se forskjellen, for oppførselen er den samme, men følelsene og tankene jeg har inni meg har endret seg. Noen dager er de nede der de var for ett år siden, men for det meste er de på vei opp. På vei opp der jeg var når jeg var liten og ikke hadde en bekymring. Misforstå meg rett, jeg vet livet er fullt med bekymringer, men nå tenker jeg på bekymringer jeg ikke egentlig trenger å ha, som river meg ned og holder meg nede. Aleksander vet hvorfor og hva jeg sliter mest med, han er en veldig forståelsesfull kjæreste og tar seg tid til å høre på meg, snakke med meg og ta turer med meg. Jeg holder han for det meste utenfor mine tanker om depresjon for jeg vil ikke at noen skal vite så særlig mye om hvor ille det er. Idag har jeg en dag hvor jeg bare må få ut følelsene og det føles veldig godt å bare kunne sitte å skrive og skrive uten at noen kan si noe i mot det jeg skriver. 

Smilet jeg har hatt i det siste, før 25 Oktober, har vært ekte, Jeg har smilt og kost meg masse med venner, familie og selvfølgelig Aleksander. Jeg har falt en del ned igjen nå når Bianca døde, men jeg vet hun har det godt. Jeg sliter med det at Bianca alltid var dem som holdt meg med selskap når jeg slet mye, hun lå på siden av meg i senga om nettene, lå med meg på dagen når jeg ikke hadde ork til å klare å stå opp av senga. Gleden den katten ga meg har jeg aldri opplevd maken til. Ho var så god og snakke med. Ho kunne ikke svare meg på ting jeg lurte på, men bare det at ho var der, lå med meg og koste hjalp veldig. Det er tungt uten henne, men jeg vet at ho alltid er med meg hvor enn jeg går. 

Angsten er også noe som har vært ett vanskelig tema for min del, selvfølgelig er det mange som har verre tilfelle av angsten enn det jeg har, men alle har forskjellige måter og takle ting på. Jeg personlig sliter med nye steder eller være alene. Jeg klarer meg fint alene i leiligheten eller i bilen, men ingen andre plasser. Jeg føler meg rett og slett ikke trygg. Jeg tør kun å gå på 2 butikker alene, og det er Kiwi og Rema 1000 rett i nærheten her. Ellers må jeg ha med meg venner eller Aleksander inn. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke er trygg på å være alene, men det er bare tankene jeg har som gjør alt vanskelig. Jeg tør å gå på bussen alene nå, etter mange år uten å klare det. 



Nå som dere har lest så langt, så skjønner dere vell at jeg har mye i tankene? Jeg tenker konstant, hodet mitt står aldri stille, det er derfor jeg har sovemedisiner og antidepressive. Selv med sovemedisinene er det ikke alltid jeg får sove. Sovemedisinene jeg tok før fikk jeg ikke sove av, så jeg har fått noen nye som funker enn så lenge. Uansett hva jeg gjør, så er tankene mine på andre plasser enn det jeg egentlig skulle hatt tanker på. Jeg har en ren refleks med å si "hæ?" hver gang noen snakker fordi jeg er så opphengt i mine egne tanker som går rundt og rundt fra morgen til kveld.

Er det flere enn meg som sliter med dette og har en løsning på hva som kan fungere for meg? Jeg går til psykolog, jeg har prøvd råd fra venner også videre, uten at noe har funket noe særlig. Det jeg sliter mest med er sinne mitt som plutselig bare sprekker ut. Det kommer som regel på tider det ikke skal komme, og det kommer som oftest når jeg egentlig er glad og har det fint. Det er noe oppi hodet mitt som alltid skal vri og vende på hva andre sier. Jeg har ett mål med meg selv før nyttår og det er å ikke bli sinna uten å mene det. Som dere kanskje husker fra tidligere innlegg, så mistet jeg den nærmeste vennen jeg hadde. Han har jeg endelig fått tilbake etter litt tid fra hverandre. Jeg har forklart han det med sinne og han skjønner det. 

Så til alle mine venner som jeg er med som leser, husk det at blir jeg sinna så er det som regel ukontrollert, og det er ikke meningen. Jeg er veldig glade i dere, og jeg prøver alt jeg kan for å holde meg rolig til tider hvor jeg helst vil være sur for ingenting. 



 

4 kommentarer

Mari

27.10.2015 kl.16:47

Har virkelig tro på deg Elisabeth, alt kommer til å ordne seg til slutt! Er her for deg om du noen gang trenger det <3 Glad i deg!

Elisabeth Jensen

27.10.2015 kl.16:48

Mari: Tusen takk Mari! Du er så god! Jeg er her alltid for deg også vennen! Glad i deg <3

Musikanten😘

27.10.2015 kl.22:17

hei kjære betta😍 du er den sterkeste personen jeg noen gang har møtt! Jeg er så utrolig stolt av og si at ho kjenner jeg. Vi møttes på musikken for lenge siden! Alle minnene vi har, hemmelighetene osv. Er bare så utrolig taknemelig for at du er du😘 er litt lenge siden vi har snakka nå så hadde vært kos en dag vi kan gå på tur hvis du vil❤️ håper du skjønner hvem det er😂 glad i deg❤️

Stor klem fra din lille musikant😘😘❤️

Elisabeth Jensen

27.10.2015 kl.23:51

Musikanten😘: Selvfølgelig skjønner jeg hvem du er vennen! Du er så god! Vi kan gjerne ta en tur sammen snart, det hadde vært koselig! Jeg er så glad i deg vesle frøken! Alle hemmeligheten ja, gud å mye rart vi egentlig har delt!????

Skriv en ny kommentar

hits