Noen dager er verre enn de vanlige

I går havnet jeg skikkelig langt nede igjen, så langt nede som det jeg er nå har jeg ikke vært på veldig lenge. Jeg har prøvd å holde humøret mitt oppe så lenge jeg har klart, men i går sa det stopp. Jeg klarte ikke mer og har innsett at jeg faktisk må ta litt tid til meg selv og jobbe med meg selv for å føle meg bedre igjen. Jeg har sett tilbakefallet komme en god stund, men jeg ville ikke høre på hodet og kroppen så jeg fortsatte å gjøre som jeg pleier. Jeg burde ha hørt på hva min egen kropp sier, men jeg er så redd for å skuffe andre at jeg presser meg helt til jeg er utmattet. Jeg skrev en status på Facebook igår at jeg trengte tid for meg selv. Jeg fikk god tilbakerespons og det virket som vennene mine skjønte at det endelig hadde kommet ett skikkelig stopp for meg.

Jeg er sinna på meg selv for at jeg ignorerer det kroppen min sier, men samtidig så vil jeg ikke at kroppen min skal sette en stopper for det jeg har lyst til. Jeg jobber med meg selv hver dag, kommer lengre for hver dag, men av og til kommer tilbakefallene og da kommer de dessverre skikkelig også. For første gang har jeg faktisk gått ut offentlig med at jeg trenger tid for meg selv og at jeg kommer til å ta kontakt med vennene mine når jeg faktisk er klar. Jeg velger denne gangen og lytte til hva kroppen min sier og trekke meg tilbake til jeg kommer meg opp dit jeg skal være igjen. Jeg reagerte for sent med å høre på kroppen, men som jeg pleier å si. "Bedre sent enn aldri." 

Jeg har kommet til en konklusjon om at depresjon ikke skal få lov å styre meg lengre og da må jeg høre på kroppen en stund fremover for å kunne samarbeide med den så vi kommer på lag. Jeg har tenkt å bli frisk en dag og da må jeg faktisk høre på hva som blir sagt, hva jeg skal gjøre og ikke gjøre akkurat det motsatte. Jeg står skikkelig i respekt til de som har klart å kjempe depresjon og blitt friske av det. Det er ett mål for meg, og jeg vet at jeg kommer til å klare det, EN dag. Jeg kommer til å blogge videre selv om jeg har det vanskelig nå, men jeg må ha en plass å skrive og da er bloggen det perfekte stedet. Jeg skulle egentlig kommet med *ukens* igår, men det klarte jeg ikke. Jeg skal se om det kan komme i kveld eller i morgen, men jeg lover ingenting.

Kjenner du noen som har overvunnet depresjon? Sliter du selv med det og vil ha noen å snakke med? Hvordan føler du at du kan hjelpe en med depresjon som står deg nær?

Jeg er sliten



I går hadde jeg en utrolig dårlig dag, det kom helt plutselig og jeg skjønner ikke hvor det kom fra. De siste dagene har jeg hatt det fint, vært med noen få venner og hatt mange kjøreturer. Jeg trodde jeg kom til å ha en bra periode nå, men i går sa det stopp. Kroppen og hodet ville ikke samarbeide og det ble for mye. Jeg har jobbet en del med meg selv i det siste og jeg vet selv at jeg er på bedringens vei. Jeg har kommet veldig langt i forhold til hvor jeg var da jeg startet og blogge. Bloggen er mitt tilfluktsted, men jeg har de siste dagene tatt en pause for å faktisk kose meg når jeg har hatt ett godt humør. Jeg har tilbringt dagene med de som står meg nærmest og som får meg på godt humør.

Når jeg våknet i går morges var jeg utrolig sliten. Jeg orket ikke særlig mye, så det endte med at vi var ute en halvtime, før vi byttet termostat på bilen og reiste hjem igjen. Jeg følte selv jeg fortjente å kunne slappe av igår for å prøve og bli på bedre humør i dag, og det ser ut som det funket. Jeg våknet klokka 06.00 i dag og har kost meg med film. Jeg håper selv at dagen i dag blir bra! Jeg syntes jeg selv fortjener å ha det bra for en stund nå. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å holde humøret mitt nogenlunde oppe og det har funket. Så når jeg endelig har hatt det bra de siste dagene så har kroppen slappet skikkelig av. 

 

Venner, hva er det for noe?

Utenfor, er akkurat sånn jeg føler meg for tiden. Greit nok jeg for det meste sitter hjemme når jeg endelig har begynt å trives med det, men jeg føler at etter det så mistet jeg alle. Jeg blir ikke lengre invitert med ut og jeg får heller nesten aldri besøk. Det gjør meg ikke så veldig mye, men jeg syntes det er synd at jeg ikke blir invitert med på noe lengre. Står vi ute hvor vi pleier å stå, så kommer jo alle hen til oss, men jeg føler allikevel at jeg forblir utenfor. Helt siden jeg reiste på hyttetur har jeg følt meg utenfor. Ikke vet jeg om det er bare meg som ser det sånn, men det er det jeg føler. Det er ikke en god følelse, men dessverre en følelse jeg er vant til. 

Det å føle at man blir utenfor er det mange som kan sammenligne seg med, det er en ekkel følelse hvor en føler at en ikke er god nok. Jeg har sluttet å kjempe for venner, for når jeg gjorde det før endte det allikevel med at jeg ble sittende uten venner. Jeg er heldig som har noen få venner som faktisk kontakter meg uten at jeg kontakter dem. Jeg vet hvor dårlig jeg er på å ta kontakt med andre, men jeg har faktisk ikke ork. Jeg føler jeg trenger meg på alle som er så jeg lar vær. Vist vennene mine vil være med meg så vet de nærmeste hvor dårlig jeg er på å ta kontakt og hvor ille jeg syntes det er å måtte spørre andre om de kan være med meg.

Jeg har aldri hatt mange venner, helt siden jeg var rundt 14 år så har jeg gått alene. Jeg har hatt 2-3 venner som regel, men det har alltid endt med at de har fått seg noen nye venner og jeg blir sittende igjen alene som vanlig. Dette er ett ganske sutre innlegg men jeg føler for å få det ut. Jeg har alltid klart meg alene, alltid gått alene på skolen. Men det gjør meg ikke noe, jeg er vant til det. Jeg er vant til å være den jenta som læreren må velge på en gruppe siden ingen vil ha meg på sin gruppe. 

Følelsen av å bli utestengt er en følelse jeg ikke unner noen, men allikevel er det altfor mange som sitter i akkurat samme båt som meg og føler akkurat det samme som jeg skriver. Jeg vet jeg har venner jeg kan ringe om det er noe, men hvorfor skal jeg ringe når jeg føler jeg er utestengt uansett? Er det noen der ute som har noen tips til hvorfor jeg føler meg som dette. Er det fordi jeg alltid har vært alene, og ikke klarer å ta til meg venner ordentlig. Eller er det faktisk sånn igjen at mine venner har "dumpet" meg i fordel for andre venner? Ikke vet jeg, men jeg vet hvert fall at jeg har Aleksander uansett hvor mange som vil være med meg eller ikke.



Jeg er lykkelig

... For første gang på lenge. Jeg er ordentlig lykkelig og har fått en perfekt start på året. Jeg jobber med meg selv hver dag for å kunne smile uten å måtte sette på ett falskt smil. Jeg har fantastiske venner, en utrolig kjæreste og en god familie rundt meg til en hver tid. Jeg har den siste tiden begynt å tenke litt mer på meg selv, hva jeg vil og hva jeg orker. Hele tiden har jeg presset meg til ting som jeg egentlig ikke har energi til, men gjort det fordi jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Det er mange dager jeg helst bare ville lugget i sengen, sett på en film og bare vært hjemme alene. Jeg har alltid ville hjelpe alle til en hver tid selv om kroppen og hodet har sagt nei, noe som har gjort meg mer utslitt enn det jeg noen gang har vært. Jeg har presset meg til ting som jeg har visst jeg ikke har klart, ikke bare en gang, men alt for mange ganger.

Jeg er glad for at kroppen faktisk har sagt stopp, jeg har fått tid til å tenke på hva jeg faktisk klarer og hva jeg ikke klarer. Det er ikke lengre vanskelig for meg å si nei, ei heller vanskelig å si at jeg ikke orker å ha besøk eller reise ut. Jeg har begynt å trives hjemme med meg selv og klarer å være alene. Jeg har jo slitt lenge med å alltid måtte ha noen rundt meg, men for første gang på så lenge jeg kan huske så er det faktisk deilig å kunne være alene. Sitte hjemme, kose meg med en film og bare være i mitt eget selskap. Jeg er stolt over meg selv som faktisk har klart å komme så langt som det jeg har kommet. Jeg har hatt mange støttespillere rundt meg hele tiden, men jeg har faktisk klart det selv. 

Dagen kroppen sa stopp så valgte jeg å høre på det, ikke ignorere det som jeg pleier. Jeg begynte å slappe av, begynte å tenke over alt som har slitt meg ut og funnet ut hva jeg orker og hva jeg ikke orker. Mine nærmeste skjønner det og jeg har støtte i ryggen hele veien. Aleksander har nok vært det største støttespilleren jeg har hatt hele veien. Han har holdt ut med meg hele tiden, på godt&vondt og har aldri vært noe annet enn god mot meg. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg har vært som person de siste månedene så skjønner jeg ikke hvorfor jeg fremdeles har venner. Jeg har vært en skikkelig drittsekk mot alle for å være ærlig, selvfølgelig har jeg hjulpet venner og alt det der, men jeg har fremdeles vært frekk og ekkel mot mange.

Tilbake til "Jeg er lykkelig". Jeg våkner med ett smil om munnen og jeg har det smilet rundt munnen helt til jeg legger meg. Jeg er ikke lenger så grinete og sur for alt som jeg pleier, og det er en nydelig følelse. Jeg tar ting mye lettere enn hva jeg gjorde før og jeg føler meg lykkelig. Jeg føler at jeg endelig er på rett plass i livet, en plass jeg har jobbet hardt for hele tiden. Jeg er lykkelig og jeg er ikke redd for å skryte av det. Jeg kan si for første gang på nærmere 5 år at jeg er skikkelig lykkelig. Ikke bare for en dag, men lykkelig hver dag. 







Oppsummering 2015 - Del 2

SEPTEMBER


Jeg ler mens jeg skriver dette, for dette var en utrolig gøy, vittig og lærerik måned. Jeg og Aleksander var ute å kjørte når det regnet ute og selvfølgelig hadde vi punktert litt tidligere så dekket vi hadde på foran på høyre side hadde utrolig mye bedre grep enn alle de andre dekkene. Det endte med at i den ene rundkjøringen så glapp bilen på vannet og fikk grep på det gode dekket og snurret oss 180 grader rett rundt før vi traff ett skilt. Dette er jo typisk min og Aleksander sin flaks så etter vi så at ingen ble skadet så kikket vi på hverandre å lo godt mens vi kjørte hjem med en knust felg og en litt ødelagt bil. Vi fikk fikset bilen, noe som ble gjort samme kveld, hehe. Jeg er avhengig av bil så jeg kunne jo ikke la den stå. Vi hjalp også vår kjære Viktor med å flytte i sin aller første leilighet. Han bodde i den i 3 uker eller noe før han flyttet inn til oss.

OKTOBER



Viktor bodde hos oss enda og hadde jo selvfølgelig kjøpt verdens styggeste bil bare for f*en. Jeg og Aleksander hadde en fotoshoot ute i skogen som jeg måtte tvinge han med på. Vi havna på fylla denne måneden og det endte opp veldig dårlig. Jeg fikk også verdens dårligste nyhet i oktober, min aller kjæreste pus døde, den ble påkjørt og sjåføren har enda ikke meldt seg. Det positive denne måneden var jo at Aleksander hadde bursdag og vi reiste ut å spiste kinamat sammen. Jeg holdt veldig mye på med bilen på grunn av hva som hadde skjedd den måneden og kom meg veldig langt.

NOVEMBER



Jeg fikk verdens beste nyhet, nemlig at bilen ble godkjent. Jeg var overlykkelig hele denne måneden og følte at all jobbingen med bilen var verdt det, noe det selvfølgelig var. Jeg fikk meg to nye katter da savnet etter Bianca ble for stort. Jeg savner enda min kjære pus, men er litt lettere nå når jeg har flere å kose med. Vi hjalp Viktor med enda en flytting, så nå bor han ett minutt unna oss, hehe. Mye av tiden har blitt brukt i bilen siden vi fikk skilter på den og mye av tiden ble brukt hos Viktor. Jeg ryddet mye hjemme på denne tiden da angsten kom tilbake og jeg fikk tilbakefall.

DESEMBER


Gud å flott måned Desember var. Vi fikk ikke snø før 2. juledag men det var en flott jul fordi om. Vi fikk kjøpt alle julegavene vi skulle kjøpe, vi pyntet huset hjemme sammen og vi koste oss sammen med familie og venner. Jeg og Aleksander fikk jo selvfølgelig problemer med bilen denne måneden også men vi fikk fikset det. Vi var hos mamma på juleaften med familien der, mens første juledag spiste vi middag hos faren til Aleksander før vi reiste på hyttetur med Tarjei og noen venner. Desember måned jobbet jeg skikkelig med meg selv for å ikke la depresjon og angst ta overhånd, og jeg klarte det nesten. Jeg hadde en liten sprekk hvor depresjonen vant, men ellers seiret jeg. 

 

Oppsummering 2015

Hei, har dere hatt en fin morgen? I dag tenkte jeg å skrive ett innlegg med oppsummering fra 2015, både oppturer og nedturer. Jeg har hatt ett fantastisk år med mange gode mennesker rundt meg til en hver tid. Jeg har lært hvem som er vennene mine når jeg har hatt det på det verste. Året mitt har lært meg utrolig masse og jeg har vokst med meg selv hele året. Jeg har lært grensene mine og jeg har endelig begynt å tenke litt over det, så depresjonen er ikke så sterk som den var for ett par måneder siden. Takk til dere som har fulgt meg så langt, og jeg gleder meg til veien videre med dere.

JANUAR

Jeg begynte året med min aller beste Aleksander, og er utrolig takknemlig for all gleden han alltid har gitt meg. Vi flyttet til verdens beste leilighet med verdens beste huseier. Jeg gikk fremdeles på 3 videregående på studiespesialisering og strevde meg mest ihjel med å klare å følge med på alt som skulle leveres inn, alle prøver og lekser mens jeg slet dypt med depresjon og angst. Mye av fritiden ble brukt til skruing og komme ordentlig i hakk med den nye leiligheten. Vi hadde en tur til Sverige hvor bare jeg og Aleksander reiste.

 

FEBRUAR


Jeg og min søster begynte smått og fikse litt opp i leiligheten med å male stuen fra en gul farge til den grå vi har nå. Jeg tilbragte mye tid med mamma sin familie og vi lærte hverandre enda mer og kjenne, noe vi fremdeles gjør den dag i dag. Jeg gikk fremdeles på skolen men gikk ut i permisjon fra februar til april, men det ble for mye å komme tilbake til så jeg droppet ut i april. Jeg, Tarjei, Aleksander og en venninne reiste på hyttetur for å komme vekk fra stress og en mulighet for å slappe av. Hytteturen gjorde utrolig godt for meg på denne tiden, og det beste med hele turen var at det var snø der oppe på den tiden.

MARS

Denne måneden gjorde jeg faktisk ingenting. Jeg var jo ute i permisjon fra skolen, så det eneste jeg gjorde var så å si å gå hjemme, rydde og vente til Aleksander kom hjem fra jobb. Jeg fortsatte og male litt i leiligheten og koste meg med å sitte inn, se snøen og jobbe med meg selv. Jeg jobbet smått med bilen for å få dagene til å gå litt kjappere, men for det meste holdt jeg meg hjemme denne måneden. Jeg slet en del i mars og har faktisk ikke ett eneste bilde fra denne måneden.

APRIL


2 April - skjærtorsdag reiste vi på en såkalt harrytur til Sverige med rånere fra alle plasser i Norge og Sverige. Vi reiste en helg gjeng fra Arendal sammen og det var en av de beste turene jeg har hatt. Jeg slet mye med depresjon på denne tiden, men turen gjorde April måned så mye bedre enn hva jeg hadde trodd. Vi brukte også utrolig mye av April måned til å skru på både vår bil og en kamerats bil. Vi byttet motoren i Tarjei sin bil og hadde det gøy med det. Jeg kjøpte meg en DayBed som ble brukt utrolig mye helt siden det ble fint vær, nå bruker kattene den om vinteren visst de vil varme seg litt når de ikke vil inn. Jeg ble bedre kjent med Stine denne måneden og siden den tid har vi vært bestevenner. Huseieren vår lagde en veranda til oss denne måneden også, så jeg brukte mye av dagene mine til å male den ferdig så det ble klart til sommeren.

MAI


Mai var en god måned. Jeg feiret 17. Mai med familien til Aleksander mens jeg var russ. Jeg valgte å ikke gå i russetoget for jeg vet jeg hadde slitt meg selv ned om jeg gjorde det. Jeg brukte mye tid med nevøen min og mye tid på verandaen med venner, soling og grilling. Jeg tilbragte mye tid ute med venner og jeg storkoste meg skikkelig.

 

JUNI



Dagene ble brukt til båt, grilling, ballspill og kjærlighet. To kamerater av oss kjøpte sin egen båt og det endte med at vi hentet den i Risør og kjørte den hjem igjen. Det er snakk om en sjekte som gikk så seint at man skulle tro det gikk bakover. Dagen vi hentet båten så kom vi under en regnbøye som selvfølgelig fulgte oss hele veien hjem og jeg var den som måtte kjøre båten i regnvær mens resten satt inne å koste seg. Det var en flott tur, og jeg angrer ikke på det uansett hvilket vær det var, hehe. Fra morgen til kveld tilbragte vi oss i båten. Vi la oss inntil holmer, fant frem grillen og koste oss med å spille musikk og sole oss. Kveldene etter båtturene ble tilbragt på skolen hvor vi spilte både basketball og volleyball til langt på natt. Vi var hos mamma og grillet, hos foreldrene til Aleksander og grillet og med venner og grillet. Juni måned var desidert den beste måneden i 2015. Jeg hadde så godt humør hele tiden at jeg nesten glemte at jeg slet med depresjon.

JULI



Juli måned var ganske lik juni bortsett fra at jeg og Aleksander kjøpte oss en båt. Båten vi kjøpte var en Hanto 22, som det var motorhavari på. Vi og Tarjei byttet motor på denne og den funket. Vi tilbragte mange turer i denne også pluss at vi drakk litt i den. Sommeren dette året har vært så fantastisk selv om det ikke har vært skikkelig sommervær i år. Jeg har kost meg, og jeg har hatt den beste sommeren som var. Det ble ikke så mye bil-skruing som det egentlig burde ha vært, men litt ble det. Hadde jeg brukt sommeren på å skru så hadde jo bilen vært på veien litt før, hehe.

AUGUST



Drittværet begynte i August og det ble selvfølgelig mindre båtturer. Der vi har båtplass er vi nødt til å sitte båt vakt, så vi satt båt vakt denne måneden og hadde det egentlig veldig koselig den kvelden. Jeg og Aleksander satt ett par timer før Viktor ringte og sa han kom hend for å sitte båt vakt med oss. Vi tilbragte mye tid med Viktor denne måneden og det var utrolig gøy. Viktor er jo er en av mine bestevenner som har kjent meg siden jeg var 10 år, så det er godt å ha han rundt meg på tider som er vanskelige. Jeg og Viktor hadde noen kjørteturer denne måneden som gjorde godt for kroppen og sinne mitt.

Snø, menneskets frykt

Hvert år kommer det snø til Norge, og hvert år blir det mange kollisjoner i forbindelse med glatt vei. Vi vet alle at snøen kommer, flesteparten av oss har kjørt på snø før og vet at det er glatt, Allikevel blir mennesker like overrasket vært år det kommer snø. Hva er grunnen til det, hvorfor blir aldri sjåfører vant til at det kommer snø hvert år? Man kan ikke kjøre på samme måte på snø som det man gjør om sommeren. Mange gjør det fordi om, og risikerer livet til mange. Hva er grunnen til alle blir så overrasket? Glemmer dere at dere har sett snø noen gang, eller er dere blitt så vant til det at dere tror dere er verdensmestere til å kjøre på det? Vi i Arendal fikk snø på Søndag og allerede har det vært utforkjøringer og kollisjoner. Bilister må lære seg at snø er glatt. Det er farlig å kjøre i fartsgrenser alle plasser. Kjør etter forholdene.

Mange av oss som akkurat har fått lappen og skal kjøre å snø for første gang vil alltid gi litt ekstra på for å vise alle at man kan kjøre. Hva er poenget med det? Hva er poenget med å kjøre uaktsomt når du ikke bare risikerer ditt eget liv på veien, men også andres? Jeg skjønner at unge vil vise venner at de er flinke til å kjøre, jeg er ung selv. Men for Guds skyld visst du skal vise noen at du kan kjøre på glatta og leke deg med bilen, gjør det på en tom parkeringsplass ikke i rundkjøringer og på veier med andre trafikanter. Selvfølgelig er det mange som kjører forsiktig på glatta og kommer utfor en kollisjon eller sklir ut, det skjer.

Vinteren i Norge er utrolig glatt og farlig. Man vet aldri om det ligger blank is under det lille snølaget du ser på veien. På vinteren er det viktig at du kjører i en fart du er komfortabel med, og en fart hvor du merker bilen holder seg på veien og ikke sklir. Veiene blir brøytet, men ofte sludder det, og når det da fryser på blir det glatt. Om du skal ut å kjøre senere og du ikke har fått med deg at det har sluddet, fryst på og begynt å snø så du ikke ser isen, så vær forsiktig. Vis at du er en trafikant som er forsiktig på veien, ikke en som absolutt skal vise seg fram.

Det som forundrer meg hvert år er alle kollisjonene som kommer. De fleste kollisjoner hvert år er på vinteren når det er glatt ute. Hvorfor er ikke mennesker forsiktig når de er ute å kjører? Hvorfor tror mange at de kjenner veiene såpass godt at de kan ligge i fartsgrenser over alt? Snø er skummelt og ikke minst farlig. Selv om man kjenner veiene på sommeren, så er det helt annerledes å kjøre på akkurat de samme veiene på vinteren.

Bilde av egen trafikkulykke 2014.

 

Mitt ord til alle trafikanter er: Kjør varsomt, vær litt ekstra forsiktig så man unngår uhell. Det er så fort gjort å miste grep på bilen på glatte veier. Ikke tro du kjenner veien så godt at du ikke trenger å være forsiktig. Vi har ingen å miste, hvert fall ikke i form av bilulykker som kunne vært unngått.  

Ellers håper jeg dere alle har hatt en fin romjul, og at dere får en fin nyttårsaften. 

Slutt å klag, jeg gjør mitt beste

Jeg har den siste tiden fått noen kommentarer jeg vil kalle stygge! De handler kort om at jeg burde slutte å klage på at jeg er deprimert, for det er jeg tydeligvis ikke. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan være så frekke som det? Jeg sliter med depresjon, det har jeg gjort lenge og du i kommentarfeltet vet desverre ikke mer om det enn det jeg velger å skrive om. Visst du virkelig hadde ville vært tøff og snakka dritt samtidig så hadde du skrevet med navnet ditt istedenfor "anonym". Jeg har prøvd å legge kommentarene bak meg, men det er ikke så veldig gøy å lese at folk sier jeg bare snakker om depresjonen når jeg ikke gjør det. Jeg har faktisk skrevet veldig lite om depresjonen i forhold til hvor mye jeg sliter med. Noen ganger vil jeg skrive mer om det på bloggen så dere skal skjønne mer, men sånne kommentarer er grunnen til at jeg ikke gjør det. 

Jeg gjør mitt beste for å variert innlegg på bloggen, så slutt å klag du som går under navnet "anonym". Jeg vet det kan være flere som skriver under anonym, men skrivemåten og skrivefeilene er på akkurat samme sted på alle kommentarene.

Ellers har jeg hatt en veldig fin uke. Jeg har brukt mesteparten av uken til å skru med Tarjei og Aleksander. Bilene våre funker endelig som de skal, så tiden vi har brukt har vært verdt det. I dag er det allerede 4 søndag i advent og jeg syntes julen kommer altfor fort frem i år. De har ikke meldt noe snø før etter jul, så det er litt nedtur men jeg skal jo feire jul med familien så det blir bra uansett. Nå tenkte jeg at jeg skulle finne frem noe middag som skal langtidsteke i ovnen mens jeg rydder og vasker leiligheten! Håper alle får en flott søndag videre! Og husk og alltid ta vare på familie rundt dere, man vet aldri når de reiser!

 

Min helt, min klippe, min mamma

Dette innlegget blir tilegnet til min mamma som alltid er der for meg når jeg trenger det og alltid lytter når jeg har noe på hjertet. Jeg har en vakker, fantastisk og godhjertet mamma som betyr så utrolig masse for meg og som alltid har noe klok og si på lur. Jeg er så utrolig glad for at jeg har en mamma som har så forståelse om fortiden min og hvordan jeg har det i dag. Jeg har en mamma som betyr mer enn hele verden for meg, hadde det ikke vært for henne hadde jeg nok slitt mye mer enn det jeg gjør den dag i dag. Mamma, jeg vet du leser dette og jeg vil så gjerne takke deg for alt du gjør for meg og alt det gode du har å si på mine dårlige dager. Takk for at jeg alltid kan være meg selv under ditt tak, og at du aldri dømmer meg uansett hva som kommer ut av munnen min.

Jeg og mamma har ikke alltid hatt så nært forhold til hverandre som det vi har nå. Jeg flyttet med pappa som 8 åring og har ikke hatt kontakt med mamma siden den gang. Vi fikk kontakten igjen rett før jeg fylte 17 år og jeg angrer ikke ett sekund. Vi har ikke hatt kontakt med hverandre på nesten 9 år og vi har måttet kjenne hverandre på nytt. Jeg angrer ikke en eneste dag på at jeg turte å reise å besøke henne. Vi har fått ett så flott forhold som en mor og datter skal ha, og jeg er utrolig takknemlig for akkurat det forholdet vi har. Mamma'en min er ikke bare min helt, men også min beste venn. Jeg kan snakke med henne om alt, hun lytter og forstår. Jeg kan snakke mer med henne enn hva jeg kan gjøre med vennene mine og jeg får aldri ett dømmende blikk av henne. 

Har jeg det vondt reiser jeg rett til mamma og hun får meg til å smile med en gang. Jeg har grått foran mamma, jeg har smilt, ledd og vært sinna. Jeg har kjeftet, jeg har fylt rommet med latter og jeg har fylt rommet med tårer. Jeg har ett veldig sterkt bånd til mamma og jeg er utrolig heldig som har en mamma som er så forståelsesfull som det hun er. Jeg vil gjerne få takke deg for alt du har gjort for meg mamma, all glede du har gitt meg og all kjærlighet du viser hver gang jeg kommer inn i rommet. Jeg er heldig som har en som deg, en som elsker meg for akkurat den jeg er, selv med den fortiden jeg har. Du vet jeg sliter med depresjon og angst, men i stedet for å presse meg til ting jeg ikke klarer, så sitter du med meg gjennom alt og støtter meg. Du viser meg så mye omsorg og kjærlighet. Du viser meg at ikke alle trenger å være perfekte, for alle er gode på hver sin måte. Jeg har lært så mye av deg, du har vist meg så mye og jeg er utrolig glad for alt du gjør for meg.

Mamma, jeg er utrolig glad i deg. Jeg setter fryktelig stor pris på deg og alt du gjør for meg. Jeg er ikke alltid den letteste å ha med å gjøre, spesielt ikke til tider. Du er god som gull og jeg er takknemlig for hver dag jeg har med deg. Smilet ditt gjør dagen min så mye bedre. Ett smil fra deg mamma gjør så mye. Latteren din er med meg hele tiden og har jeg det vondt så tenker jeg på deg og latteren din. Det får meg til å smile med en gang. Takk for alt du gjør. Jeg setter så pris på det.

Hjelpeløs

Nok et sent innlegg fra min side, men jeg har en god unnskyldning denne gangen. Helt fra jeg våknet til nå har jeg ikke vært hjemme. Vi har nemlig holdt på med bilen til en kamerat i hele dag og ventet på at en annen skulle ringe å si jeg kunne hente delen til bilen. Han ringte nå for ca 2 timer siden, så vi rakk akkurat å svippe kameraten vår på julebord før vi lånte bilen hans for å hente delen. Så i morgen har vi heldigvis bil igjen, etter å ha gått helt siden onsdag uten. 

Jeg føler meg så utrolig hjelpeløs uten bil, man kommer jo faktisk ingen vei uten å være avhengig av noen andre. Jeg har alltid syntes det har vært flaut å være avhengig av andre for å komme meg rundt, og når bilen vår da streiker så er det ikke en annen følelse enn hjelpeløs som kommer. Heldigvis har jeg og Aleksander vår aller beste venn Tarjei som er så god å kjører oss rundt alle veier. Det å ikke kunne sette seg i bilen og kjøre til butikken eller andre plasser enn kanskje skal er utrolig kjedelig. Man kommer ikke noen vei uten bil når Aleksander nekter å ta buss, hehe. 

For mange av dere er det sikkert en selvfølge å ha bil, og når den da står, så blir ting plutselig 100 ganger vanskeligere. Man må planlegge mye mer og man må ordne seg sjåfør så man kommer seg dit man skal. Visst du for eksempel har glemt en ting på butikken så setter de fleste av oss seg bak rattet for å kjøre til butikken å kjøpe den tingen mens personen hjemme forsetter på maten. Dette blir utrolig mye vanskeligere når man ikke har bil. Jeg og Aleksander skulle ha taco i går egentlig, men det ble ikke noe av da vi fant ut at vi manglet noen ingredienser og ikke hadde tilgang på bil.

Er det noen andre som føler seg hjelpeløse uten bil når man er avhengig av den? Jeg syntes det er så vanskelig å kunne gjøre noe som helst uten tilgang på bil. Vi har mange dager skulle gjort forskjellige ting, men kommer oss ingen vei når bilen står dessverre. I morgen så håper jeg bilen er i orden før klokken slår 14.00 for da skal vi nemlig i familie-bursdag til nevøen min som fyller 3 år idag. Ellers håper jeg dere har hatt en fin helg så langt og får en flott søndag i morgen.



 

Meg selv er alt for mye

God kveld til dere, nok en mandagskveld står på! Jeg har desverre ikke noe bedre humør idag enn i går noe jeg syntes er synd. Jeg sliter like mye i dag, visst ikke litt mer. Jeg har grått store deler av dagen i dag, men jeg prøver å holde humøret oppe. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve meg selv til tider. Det er alltid en mening med livet, men på dager som dette vet jeg ikke hva min mening er. Jeg skjønner ikke hvorfor man lever? Er det bare for å gå på skole, jobbe, bli gammel og dø? Er det defor vi lever? Det å være meg selv blir mange ganger altfor mye for både folk rundt meg og meg selv. Det er vanskelig til tider å holde humøret oppe når ting rundt meg faller fra hverandre. Jeg har mye på tankene, og jeg får de ikke ut. Jeg vet ikke hvem jeg kan snakke med om det når det virker til tider som om ingen bryr seg. Jeg har en person som betyr mye for meg, jeg nevner ikke navn. Men h*n skjønner ikke hvor mye jeg sliter, og det virker som h*n egentlig driter fullt i det. Personen står meg nær, men er ikke en person jeg kan snakke med om sånn her, for det går bare inn det ene øret og ut det andre.

Dette ble nok ett deprimerende innlegg, men jeg har dessverre ikke noe positivt å skrive om for tiden. 

Jeg har det vondt

Beklager for ett innlegg som kommer til å handle om hvor dårlig dag jeg har idag! Nå som jeg har sagt beklager på forhånd så kan jeg begynne å skrive! Jeg har egentlig hatt en veldig fin dag med min kjære før turen bærte videre til en garasje for å skru med 2 av personene jeg forguder mest i verden, men allikevel føler jeg meg som drit? Jeg føler meg så utrolig alene for tiden at det ikke er gøy en gang! Jeg er omringet av gode mennesker dag ut og dag inn, men allikevel føler jeg at jeg er alene! Jeg er ensom uansett hvor mye jeg er ute. Den siste tiden har alt vært fantastisk og jeg har ikke vært deprimert på det stadige jeg pleier! Men idag sa det stopp! Jeg datt langt ned igjen og jeg sliter med å holde humøret oppe! Jeg sliter med å ikke reise rett hjem, legge meg under dynen og gråte. Hvorfor er det sånn at når jeg endelig begynner å komme meg opp på en bra stadium, så snur hjernen tvert og sender meg ned i kjelleren igjen? Hva har jeg gjort for å fortjene å være så deprimert som jeg er? Jeg har ikke gjort noe galt, eneste jeg prøver på er at alle skal ha det bra!

Jeg sitter med mange spørsmål om hvorfor akkurat jeg ble valgt ut til å slite med alt jeg gjør? Jeg har hørt ett ordtak som har satt seg langt inn på meg "Gud gir kun de sterke smerter, for Gud vet at menneskene som blir tildelt smertene er sterke nok til å klare det". Jeg er ikke sterk nok, jeg sliter dag ut og dag inn for å komme meg gjennom uten å ødelegge dagene til de rundt meg. Jeg er svak som tyr til sinne hver gang jeg har en dårlig dag! Jeg skuffer venner, familie og kjæresten gang på gang selvom de sier jeg ikke gjør det. Jeg ser blikkene jeg får når jeg forteller om hvordan jeg har det. Jeg får blikk som er overgitte samtidig som blikket sier de vil hjelpe! Men hvordan skal noen hjelpe meg ut av dette? Jeg vet jo ikke selv hvordan jeg skal komme meg ut av dette?

Jeg har tilsammen 4-5 venner jeg stoler blindt på! Noen av de vet alt hva jeg sliter med, mens for de andre holder jeg litt tilbake! Hvorfor jeg holder tilbake på hvordan jeg har det er så ikke de skal tenke på det! Jeg sliter med å snakke om problemene mine, akkurat fordi jeg føler jeg er til bry! Jeg føler at det ikke er noen som bryr seg egentlig, men at de føler nødt til å høre på meg fordi de ikke har noe valg. Jeg vet det ikke er sant, men hodet mitt sier det hver dag og jeg sliter. Jeg sliter hele tiden, jeg har det vondt hele tiden, jeg griner ofte og jeg støter vekk venner! Jeg holder meg for meg selv fordi jeg ikke vil spørre folk om de vil finne på noe med meg, for da føler jeg at jeg maser. Hvorfor er det sånn at jeg skal slite med dette mens mange andre bare sliter med å finne ut hva de skal gå med? 

Jeg beklager nok en gang for dette innlegget, men sånn er humøret mitt for tiden, og siden det er min blogg så kan jeg skrive det jeg føler for! Bloggen er mitt tilfluktsted! En plass jeg kan gjemme meg bak tastaturet og være meg selv! Det er ingen som kan se meg når jeg skriver og jeg kan endelig være bare Elisabeth! En jente som sliter med sine ting! 

Ellers ønsker jeg alle en flott kveld, en god start på uken i morgen og glede i livet! 

Savnet er vondt

Har dere noen gang kjent på savnet etter en person? En person som en gang sto deg nærmest som du ikke lenger har kontakt med. Det kan være personen du ser mest opp til, den du alltid har gått til når noe er galt, i det øyeblikket du mister personen som står deg så nær. Det er da du virkelig kjenner på at savnet gjør vondt. Personen som har stått meg nærmest i alle år, personen jeg har bodd med siden jeg var 8 år til jeg ble 16 år. Er en person jeg ikke lengre har kontakt med i dag. Jeg vet det er mange av vennene mine som lurer på hvorfor den kontakten plutselig tok slutt. Det er delvis min feil, for jeg valgte å leve som de fleste tenåringer. Nemlig reise ut med venner og bli frekk i kjeften. Jeg fikk min første ordentlige kjæreste når jeg var 15 år. Vi var sammen i ett halvt år, og i løpet av det halve året ble jeg mer tenåring om jeg kan si det sånn. Jeg ville være med min daværende kjæreste mest mulig, det ble mye overnatting. Noe ikke min pappa syntes var så greit. Jeg som alle andre tenåringer vil jo gjerne bruke mest mulig tid med personen man faktisk er sammen med, jeg er ikke ett unntak. Jeg ble frekk i kjeften mot pappa, jeg ville ikke lengre bo der og flyttet. Jeg flyttet inn hos min daværende kjæreste, ett forhold jeg trodde skulle vare lengre enn det gjorde.

Etter den episoden hvor jeg flyttet ut fordi jeg følte for det, ble jeg ikke lengre så populær hos den siden av familien. Jeg flyttet for meg selv nok en gang, jeg fikk meg en kjæreste, Aleksander som jeg fremdeles er sammen med og vi flyttet sammen. Vi bor enda sammen og jeg kunne ikke hatt det bedre. Selv om jeg har det fantastisk bra, så er det dager jeg ligger i senga og gråter. Jeg gråter på grunn av at min far ikke lengre vil ha kontakt med meg. Jeg sliter med at jeg har vært så knyttet til han i alle år, også plutselig ble kontakten slutt. Dette er ett veldig personlig innlegg for meg, og jeg håper dere skjønner dette. Jeg merker ekstra at jeg ikke har kontakt med min far rundt juletider og farsdager. Jeg vil så gjerne gi han gaver, vise han at jeg fremdeles er utrolig glad i han. Jeg blir lei meg hver gang vi er hos faren til Aleksander, ikke fordi jeg ikke liker han, for han er virkelig alle tiders. Det som gjør vondt er å se at folk rundt meg fremdeles har sin far i livet uansett alder. Jeg er utrolig misunnelig på alle som har kontakt med faren sin. Jeg vil så gjerne selv. Det er også litt sårt og se på når andre koser seg med sin far og jeg ikke kan. Sjalusi er en utrolig stygg ting, men jeg er fryktelig sjalu på alle som har sin far inne i bildet. Jeg skulle ønske jeg også hadde det.

Det er ingenting som gjør meg mer glad enn å se forholdet Aleksander har med sin far, ett bånd som ikke kan ødelegges. Jeg blir utrolig glad av å se på det, samtidig som det gjør vondt når ikke jeg har sånn forhold til min egen pappa. Jeg vet noen kommer til å bli skuffet over meg når jeg skriver dette innlegget, men det er noe jeg har hatt på tankene helt siden jeg flyttet ut og all kontakt med pappa ble brutt. Jeg unner ingen den smerten og miste en av foreldrene sine over natten. Det er noe annet med dødsfall, men det å vite at ens far er i livet og ikke vil ha kontakt med sin egen datter er fryktelig sårt. Dette ble ett veldig langt innlegg men jeg håper dere tar dere tid til å lese det. Nå skal jeg legge meg godt under dyna med Aleksander og lade opp til en lang og vond dag foran meg! Håper alle får en god natt og en fin dag i morgen.

 

Kjærlighet er mer enn forelskelse

Jeg kom til å tenke på en sang som handler om kjærlighet! Det viktigste og mest fantastiske han synger er "kjærlighet er mer enn forelskelse"! Forelskelse er en vakker ting, men er det noe mer enn det? Er forelskelse noe som varer for evig, eller forelskelse bare en sommerflørt? Kjærlighet er en sterk ting, en ting som er så vakker at jeg ønsker alle den lykken! Kjærlighet gjør enn lykkelig! For å kunne finne kjærlighet, må du selvfølgelig gå gjennom forelskelse. Det er ikke alle som tar kjærlighet alvorlig, men heller er ute etter en liten forelskelse! Forelskelse er også vakkert, det å se to personer fylle øyne med nytelse når man ser hverandre! Kjærlighet er noe jeg har tro på! Jeg har tro på at kjærlighet kan overvinne alt! Er det kjærlighet mellom to personer så skal det mye til for å bryte det! Er det bare forelskelse og ingenting mer enn det så er det lettere å bryte det! All kjærlighet starter med forelskelse! Men har dere noen gang tenkt på forskjellen mellom forelskelse og kjærlighet? Jeg har vært i forhold som har vært forelskelse, men nå er jeg i ett forhold med kjærlighet! Det føles så mye mer virkelig når det er kjærlighet og ikke bare forelskelse! Forelskelse er selvfølgelig en vakker ting, men det blir mer vakkert om forelskelsen blir til kjærlighet! Om noen vil dele sine opplevelser med enten forelskelse eller kjærlighet så vil jeg gjerne lese! Syntes det er så fantastisk å kunne lese om begge deler!



 

Fantastisk dag!

God kveld til alle dere skjønne lesere! I dag har jeg hatt en fantastisk dag! Jeg har kost meg så masse med Aleksander. Vi sto opp ganske sent, var innom moren til Aleksander noe som var utrolig koselig! Moren til Aleksander får meg alltid på så godt humør når jeg ser henne! En dame som har ett smil som får alle til smile! Ellers har vi vært hjemme! Vi var en kjap tur på butikken før vi lagde mat sammen. Det beste jeg vet er når vi lager mat sammen og har det koselig i hverandres selskap! 

Nå sitter vi hos Viktor og jeg venter på å bli hentet av Stine! Vi skal på håndball-kamp. Det tror jeg blir koselig. Etter det skal jeg tilbake til Viktor og kose meg med mine 2 beste gutter! Er ikke noen gutter som får meg på så godt humør som de to gjør! Ønsker alle en flott kveld videre og en fantastisk uke!



Livet med angst

Det å leve med angst er ikke noe jeg unner noen. Hvert fall ikke den graden eller verre enn den jeg har. Det å ha angst ødelegger mye av det sosiale livet ditt, man tar valga man tar på grunn av at angsten har mer å si enn hva man egentlig vil. Jeg vil ofte ut å gå tur alene, eller klare å gå på butikken alene. Det får jeg ikke til, på grunn av angsten. Jeg klarer ikke gå inn på en butikk alene og kjøpe meg en cola. Selv om jeg kjenner butikken ut og inn, så må jeg ha med noen som kan være med meg. Jeg har alltid slitt med å klare å gå alene noen plasser, men det har blitt ekstremt ille den siste tiden. Jeg kjenner det sliter meg ned psykisk, og det er ikke noe som er gøy. Det å vite at man blir dårligere og dårligere og tør mindre enn det man vil uansett hvor mye man jobber for å komme seg oppover, det er svært slitsomt. Det er slitsomt å jobbe seg oppover, men det blir enda mer slitsomt å falle ned igjen når du vet du har gjort ditt beste for å lykkes.

Angsten min har alltid vært en plage, det har vært vanskelig for meg å gjøre ting jeg vil. Det har vært vanskelig å lykkes på grunn av at jeg ikke tør å stå opp for meg selv. Jeg tør ikke snakke høyt med mindre det er kjente rundt meg. Sånn som når vi er en hel gjeng som samles, så kan jeg være meg selv til visse tider. Jeg tør aldri helt å være meg selv og slippe meg selv fri, for jeg er redd for hvordan folk vil reagere. Jeg har noen få venner som vet hvordan jeg er når jeg er helt meg selv, og jeg vet de godtar meg. Jeg tror også at de andre vennene mine vil godta meg, men jeg tør ikke se reaksjonene dem sine om jeg er meg selv. Rundt venner kan jeg si og mene akkurat det jeg vil, noe som er veldig befriende. Hadde jeg klart det på skolen og ellers, så hadde jeg vært utrolig lykkelig. Alt jeg vil, er å klare å stå opp for meg selv og kunne snakke høyt. 

Det som er det verste med angsten er at du ser at den styrer livet ditt rett foran øyne dine. Det er vondt for en person som står deg nær som må se på dette. Det at man forandrer seg og tar på seg en maske. De vet at man ikke klarer å styre det selv og de som kjenner til det vet hvor vanskelig det er for personen som gjennomgår dette. Det at man ser hele personligheten til seg selv forsvinne ut av deg, rett foran øyne på en selv er ikke gøy. Jeg ser det opp til flere ganger med meg selv, og det er en vond smerte. Hver gang jeg prøver å gjøre noe på egenhånd så ser jeg selvtilliten min flyr vekk kjappere enn jeg klarer å blunke. Det er vondt å ikke kunne være seg selv, og det er enda vondere at venner må stå på siden å se på at jeg forandrer meg fra plass til plass på grunn av angsten.

Jeg jobber mye med angsten, har kommet meg litt oppover fra hvordan det har vært de siste ukene, men gud og vanskelig det er. Jeg prøver å se lyst på det hele tiden, men det er ikke lett. Det er ikke lett å se på at selvtilliten min flyr vekk, og jeg ikke klarer å gjøre det jeg vil. Jeg skulle ønske at jeg kunne snakke ordentlig foran klassen istedenfor å tulle hele tiden som jeg gjør når jeg er nervøs. Når jeg blir nervøs og angsten begynner å ta over, så ler jeg, smiler og tuller jeg vekk alt som er vanskelig. Nå fikk dere ett lite innblikk i hvordan jeg har det med angst. Det er kanskje ikke det letteste å skjønne, men jeg håper dere skjønner noe av hva som står der. Ha en ellers fin dag.



Mandags morgen

Hei og god formiddag. I dag skulle jeg egentlig på skolen, jeg men klarte å forsove meg, så da tok jeg heller dagen fri. Håper dere hadde en fin siste uke, med mye glede, kjærlighet og latter. Denne uken som var, har vært lærerik. Jeg har hatt det vanskelig, men jeg har lært av det. Lært hvordan å oppføre meg når jeg har det vanskelig, og lært hvem som er der når ting er vanskelig. Fra det ene til det andre, vi har spist en veldig god og sunn frokost idag. Eller nesten hvert fall. Vi hadde loff, stekt egg, eggerøre og julebrus. 

Denne uken tror jeg blir veldig fin. Jeg skal tilbake på skolen i morgen, jeg har skole i 2 timer. Det blir ikke lenge på skolen, men det er så lenge jeg skal være der. Jeg har planer om å fortsette på bilen som ikke kom gjennom eu-kontroll i tillegg til at jeg skal fikse bilen til min søster. Jeg har en del jeg skal få gjort denne uken, så jeg håper jeg har tid til alt. Det er også begravelse til en venninne på fredag som jeg skal i. Jeg håper alle får en fantastisk fin dag og begynnelse på uken. Jeg lovte dere å legge ved bilder av leiligheten når den akkurat var ryddet igår, så de kommer også med.



Anbefalinger

Nå ikveld har jeg satt meg som en slave foran tv'en. Jeg er utrolig opptatt av serier og koser meg masse inne med serier. De er det eneste som gjør at jeg klarer å være inne en hel dag. Som jeg har nevnt tidligere har jeg problemer med å være inne for lenge i løpet av en dag! Jeg trives veldig godt hjemme, men på grunn av angsten min klarer jeg ikke være for lenge inne. Serier som jeg kikker på gjør at jeg klarer å være inne en hel dag. Noe jeg syntes er fryktelig deilig til tider. 

Pretty little liars:

Denne er absolutt min favoritt. Pretty Little Liars er en serie om hovedsaklig 5 jenter. I begynnelsen tror 4 av jentene at den 5 personen er død. Ho er forsvunnet og ingen finner noe svar på hvor hun er blitt av. Videre i serien møter du på en person som kaller seg "A" og gjør livet til de 4 jentene ille. De blir forfulgt, tatt bilder av hele tiden og hemmeligheter kommer ut i det offentlige. Om du vil se en serie med mye action, drama og spennende øyeblikk er dette absolutt en serie for deg. En dramatisk jentegjeng i 16 års alderen. 

Revenge:

Denne serien er jeg blitt super forelsket i. Det er en drama serie hvor alt er bygd opp på hemmeligheter, bedrageri og hevn. Det handler om 1 jente som blitt brått revet fra faren sin som ble satt opp for bedrageri. Han døde i fengselet, og ho fikk aldri møte sin far igjen. Han la igjen ett bilde til henne om hva hun skulle gjøre for å rette opp i sannheten. Dette blir en lang reise hvor hun en etter en tar ned de som har satt opp faren hennes for å få frem sannheten. Om du liker drama, så er dette virkelig en god serie.

Vampire diaries:

Denne serien blir man helt oppslukt av, begynner man først og se så klarer man ikke legge den fra seg! Det handler om 2 brødre som er vampyrer og vender tilbake til sin hjemby. Jenta du ser på bilde blir selvfølgelig forelsket i en av de og det bærer på en lang tur med mye spennende handlinger. Ho finner ut at de er vampyrer og blir senere en selv. Jeg anbefaler sterkt denne serien. Gjerne se oppfølgeren som heter the originals også!

Deilig søndag!

God kveld alle sammen! Nå sitter jeg godt i sofaen hos Viktor etter å ha vasket hjemme! Det er absolutt ingenting som er bedre enn å ha huset ryddet og vasket  til en ny ukestart! Jeg har hatt en fin dag med min kjære! Jeg har jobbet litt på dieselbilen, men endte med å få olje midt i trynet! Så det ga jeg opp! Håper dere får en fin søndag med familie og venner! Jeg skal kose meg masse hvertfall! Bilder av ryddingen kommer i morgen!



Farsdag

I dag er det jo farsdag. En dag man skal feire med familien, og hedre sin far for alt han har gjort for sine barn opp igjennom! En dag hvor ens pappa skal være i sentrum! En dag som bare er pappa sin! Jeg syntes det er en utrolig flott ting å gjøre! Men jeg syntes det er vondt å se alle skrive om verdens beste pappa på Facebook! Det er mange som ser opp til fedrene sine, og jeg syntes det er vakkert å se! Spesielt de som er rundt 20-30 år som viser hvor stor pris de setter på faren sin! Jeg skulle ønske jeg kunne feiret denne dagen med min pappa, men det går ikke da vi ikke har kontakt lengre på grunn av personlige årsaker!

Jeg syntes farsdagen er en viktig dag hvor det er viktig og fortelle sine fedre at man faktisk setter utrolig stor pris på hva de gjør og har gjort for barna sine opp igjennom! Jeg kan ærlig si at denne dagen er vanskelig for meg! Det er tungt å ikke ha kontakt med sin far, og jeg syntes spesielt synd på de som ikke har sin far i nærheten på dager som dette! Noen har mistet sin far og det er noe som er uvirkelig!

Jeg ønsker alle fedre en fantastisk farsdag! Til dere som leser dette, ta godt vare på foreldrene deres, dere vet aldri når dagen hvor dere enten mister kontakten eller noe skjer med foreldre! Ikke oppfør deg ekkelt mot dem, eneste de vil er å se dere lykkes!



Tanker for meg selv

Er det noen som egentlig har tenkt over livet? Noen som har tenkt over at alt man gjør blir gjort for en grunn? Jeg sitter i stuen og tenker på alt fra jord til himmel. Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor ting skjer som det skjer, men det må jo være en grunn bak det? Hvorfor dør noen personer tidlig, hvorfor lever andre lenge? Hvorfor har noen alt de ønsker seg, hvorfor har ikke andre? Den sistnevnte er jo selvfølgelig prioriteter fra du er liten av! Men hvorfor dør noen unge? Finnes det egentlig noe svar på det? Er det noe over oss som bestemmer hvem som skal dø tidlig?

I mitt hodet er det alltid tankekjør! Jeg skjønner aldri noe av det jeg tenker på og alt blir bare surr oppe i hodet. Jeg skjønner foreksempel ikke hvorfor jeg har det som jeg har det, er det noen som har bestemt at jeg skal slite med angst og depresjon? Eller er det noe jeg har lagt opp til selv? Ikke vet jeg, og desverre får jeg nok ikke svar på det med det første heller. 

Hvorfor velger folk og jobbe med akkurat det de gjør, hvorfor liker mennesker forskjellige ting, og hvorfor er ikke alle like? Det er jo selvfølgelig en grunn for alt som skjer, men er det mange som tenker over grunnen? Sånn som foreksempel, hvorfor begynte jeg å blogge? Jeg vet ikke helt selv, men jeg syntes det er befriende og kunne sette meg ned, skrive om det jeg har på tankene, og gjemme meg bak tastaturet! Jeg vet personlig at jeg aldri hadde klart å si så mye om depresjonen og angsten min som det jeg klarer å skrive om den!

Det finnes en grunn for at hver person lever, hva er din grunn? Hvorfor tror du at du lever? Har du noen gang tenkt over det? Det har nemlig jeg, men det å finne noe svar på det, er utrolig vanskelig! Det her er ett lite utbrudd om hva som har foregått i hodet mitt den siste tiden. Er det andre her som leser som alltid har tankekjør? Gjerne skriv en kommentar om hva du tenker, visst du har sånne tankekjør! Ha en ellers fin lørdagskveld!



5 ting som gjør meg glad

I dag tenkte jeg å skrive ett innlegg om hva som gjør meg glad. Jeg har hatt en bra dag så langt, og Lucas er levert til mamma for natten. Silje kommer hjem på søndag, men mamma ville også ha en natt med Lucas så da sover han hos henne. Håper alle har hatt en bra dag så langt og at den holder seg bra resten av dagen.

1) Bilturer


Dette bilde er faktisk tatt 2-3 dager etter bilulykken. Som dere ser i bakgrunnen er air-bagen ute og vi trodde vi skulle ta ett siste farvel med gullet til Aleksander. Det ble jo ikke siste gang vi satt i den allikevel siden jeg klarte å overtale han til å kjøpe den tilbake av forsikringen så jeg kunne fikse den opp for han.

2) Kosekvelder hjemme


På dager som ikke er så greie, så er det godt å kunne være hjemme med min kjære. Tenne noen lys, lage noe god mat og kose oss i hverandre selskap. Det er ikke en gutt jeg heller vil være med på dårlige dager enn min kjære Aleksander.

3) Venner


Dager med mine nærmeste venner gjør dagene super bra, Vi trenger ikke gjøre noe spesielt så lenge jeg bare har de rundt meg og kan smile med de. Jeg trives godt rundt vennene mine og skulle ikke ønske jeg hadde noen andre.

4) Familie


Jeg velger mer enn gjerne familie ovenfor festing i helger. Familie er noe som er så sterkt og godt å ha. Har jeg det vanskelig er de første jeg går til familien. De vet alt om hva jeg har gjort og hvorfor, og de ser ikke ned på meg. De er der heller ved meg og støtter meg opp igjen!

5) At det er ryddig rundt meg


Dette bilde er av den gamle leiligheten. Men det er ikke noe som er bedre enn å sitte hjemme i en ryddig leilighet. Det gjør meg så glad, og jeg blir så mye mer avslappet når jeg ser det er ryddig rundt meg.

Hva gjør dere glad? Legg gjerne igjen en kommentar.

Huseier

God lørdagsmorgen! Jeg har den siste tiden kikket veldig mye på hus. Jeg elsker å bo her jeg bor nå, med verdens beste huseier, men jeg har veldig lyst til å kunne eie mitt eget. Jeg får lov å gjøre som jeg vil her jeg bor, med maling osv! Men tenk hvor gøy det kunne vært og pusset opp på noe som hadde vært mitt eget? Jeg vet det at når jeg får meg fast jobb, så kommer jeg til å spare opp til en stor egenandel, ta lån og kjøpe ett hus jeg har lyst på og pusse det opp. Jeg vil ikke kjøpe ett hus som er ferdig pusset opp, da vil jeg heller bygge mitt eget hus så jeg får rommene akkurat slik jeg vil ha det. Det er jo det jeg vil aller mest, men det hadde ikke gjort meg noe å kjøpe ett hus som er i dårlig stand på en bra tomt. Det jeg hadde gjort da er at jeg hadde revet det meste av vegger i huset og forma det sånn som jeg ville ha det.

Er jeg den eneste som er rundt 18-20 år som tenker på å kjøpe eget hus? Dekorere det akkurat slik jeg vil ha det. Få det til å bli akkurat som ett "hjem" for min del. Jeg elsker oppussing. Det er noe av det gøyeste jeg kan gjøre. Jeg holder på å male leiligheten jeg bor i, så den blir fin til neste person(er) som bor her. Jeg liker best grå, brun, svart og hvit farger i ett hjem. Stuen her jeg bor nå har grå vegger med hvite lister. Det er så vakkert. Men tilbake til hva jeg egentlig skulle skrive om. Huseier, det er noe jeg kommer til å glede meg til å kalle. Jeg har skikkelig lyst til å bli huseier og eie mitt eget hus. Når jeg får kjøpt eget hus, så går vel det neste året eller to til å pusse det ordentlig opp til slik jeg og Aleksander vil ha det, og så blir det å nyte hver dag med hverandre og det flotte huset vi kommer til å få.

Mitt mål er å kunne kjøpe eget hus før jeg fyller 21 år. Jeg blir 19 år nå i desember, som igjen betyr at jeg har 2 år på meg før jeg har lyst til å kjøpe. Jeg har lyst til å kjøpe hus allerede nå, men det går ikke når ikke pengene strekker til. Det å kunne ha ett eget hjem, som man ikke leier. Det må være noe av det beste som finnes i verden. Betale ned på eget hus, ikke andres. Min største drøm er å bo på en stor gård. Jeg har hatt lyst til det siden jeg var liten, men jeg vet sjansene for at det skjer de neste 10 årene er minimalt. Bare jeg kan kjøpe mitt eget hus og få det som jeg ønsker, så er jeg super fornøyd. 

Er det noen andre på min alder som allerede har kjøpt seg hus eller har planer om det i nærmeste fremtid. Gjerne legg igjen en kommentar om hvor dere vil bo, hva slags hus og hvordan dere vil gå frem.

Som dere ser, så er det fryktelig mange hus å velge mellom, og markedet forandrer seg for hver dag som går. Jeg håper at når det er min tur til å kjøpe at markedet ligger lavt en periode så husene er litt billigere enn når markedet er høyt.

Tidlig start!

Klokken er rett rundt halv 8, og vi har vært våkne siden klokka 6! Lucas bestemte seg tidlig for at han ville stå opp så da ble det som han ønsket! Vi har frem til nå lekt litt med pus, kost med pus, perlet litt og nå er det TV titting som gjelder! Det gjør meg absolutt ingenting å starte dagene så tidlig når en liten herlig gutt vil våkne! Smilet han viser om morgenen gjør det lett og stå opp! Håper dere andre får en fin dag! Nå skal vi finne frem frokost og kose oss!


Fant ett gammelt bilde som betyr så mye! De klemmene han gir meg er så gode og gjør dagene så mye bedre!



Ukens

I dag var det tid for ukens igjen! Håper dere liker det og gjerne liker innlegget eller legger igjen en kommentar. Det har ikke skjedd så veldig mye denne uken, så derfor blir innlegget relativt tomt, men det er bare å legge igjen en kommentar om hva dere ønsker å lese om, så skal jeg lese gjennom kommentarene og mest sannsynlig blir det til at jeg lager ett innlegg eller to om hva dere ønsker. Ha en ellers fin fredagskveld.

Ukens bilde:

 

Dette bilde blir vel ukens bilde, jeg er veldig fornøyd med det og er det bilde jeg liker best denne uken.

Ukens hendelse:

Det har ikke skjedd så mye denne uken, men det må vel være det at en venninne døde. Det er sårt og tenke på og ikke noe gøy. Mine nærmeste tanker går til bestevennene og familien som må lide gjennom dette.

Ukens opptur:

Denne må bli når min kjære nevø sover her i natt. Jeg har ikke hatt det så veldig greit denne uken, jeg har ikke vært så mye deprimert som jeg pleier, men uken har vært tung. Det har vært vanskelig å stå opp, og når jeg først står opp så går dagene mine til rydding. Men idag som min aller beste Lucas sover her, så har dagen vært så lett, det har vært en glede å være våken. Noe jeg virkelig skulle ønske var hver dag.

Ukens nedtur:

Når bilen ikke gikk gjennom EU-kontroll. Jeg hadde virkelig tro på at den kom til å gå gjennom Eu-kontrollen, men det gjorde den altså ikke. Jeg fikk tre feil, det var ikke så mye, men nok til at dagen min ble ødelagt. Jeg var nervøs hele dagen i forveien og jeg hadde en ekkel følelse om at den ikke kom til å gå igjennom, noe den ikke gjorde. Men jeg får bite tennene sammen og begynne på nytt med å skru. Den SKAL være på veien før året er omme. 

Ukens sang:

Habbo Club 2015 av TIX. Det er en sang som har gått på repeat hele tiden når jeg har vært alene.

For en flott dag!

Det er fredag, leiligheten er ryddig og min kjære nevø sitter å ser på Frost. En veldig gøy film for både små og store. Vi skal ha Lucas fra i dag til i morgen. Det er godt å ha han igjen, for det hjelper så fryktelig mye på depresjonen. Gleden han viser og gir oss er utrolig deilig. Det er godt å se at en sånn liten gutt kan bringe så mye glede i hverdagen. Han har lekt og kost seg masse med onkel idag, som er favoritten hans. Etter lillegull er lagt skal jeg og Aleksander kose oss med taco og film på tven. Dette blir en flott kveld, håper dere også koser dere.



Endelig helg

Nå er det ikke lenge før jeg må fly uten døren for å hente nevøen min i barnehagen. Min søster skal nemlig ha en barne-fri helg og jeg har fått gleden av å passe han til i morgen også tar mamma han fra lørdag til søndag. Jeg gleder meg til han kommer, ett barn uten noen bekymringer. Han smiler og ler og koser seg hele tiden, det er så godt å se. Vi har fryktelig mange leker til han her, men det gjør ikke meg noe om det blir rotete på grunn av han sine leker, det er bare hyggelig. Når jeg våknet opp i dag så håpte jeg jo på en bra dag, så langt har dagen vært fantastisk. Jeg har ikke gjort så mye, men jeg har fått ryddet litt, stelt meg og blogget. Jeg kommer tilbake til dere senere. Ha en fin dag så langt.



Denne gangen ber jeg dere om hjelp

Jeg trenger virkelig hjelp av dere til å si hva jeg skal blogge om. Jeg er helt tom for ideer og vet ikke hva jeg skal skrive om. Jeg har mye å skrive om, men får det aldri ned. Hva vil dere lese om? Legg igjen en kommentar så skal jeg prøve å få blogget om det meste dere spør om. 



Ikke etter planen

I dag gikk ikke dagen etter planen. Jeg fikk vasket, ryddet og styrt litt med bilen. Så det har ikke noe med det å gjøre, men humøret mitt har ikke vært greit i dag. Jeg har sunket ett stykke ned i jorden igjen og har hatt en dårlig dag, en dag jeg hadde håpet på å slippe denne uken. Jeg er vant til sånne dager, men når jeg har klart både mandag, tirsdag og onsdag uten, så var det vondt å synke ned igjen. Det er en ekkel følelse og jeg føler meg mislykket med forsøket mitt. Jeg skal ikke gi meg, jeg skal prøve igjen i morgen på bra dag. Jeg er sint og skuffet over meg selv for at jeg lot dagen bli dårlig. Jeg hadde en fantastisk morgen, ettermiddag og begynnelse på kveld. Jeg har mange unnskyldninger jeg kan bruke på grunn av at jeg er sint, men enkelt og greit så er jeg sint for en liten fille ting. En ting jeg ikke kommer til å skrive om, men en ting jeg ikke egentlig har grunn for å være sur for. Det gikk dessverre litt utover Aleksander og jeg kjeftet på han uten grunn. Vi har ordnet opp, jeg har sagt unnskyld og vi legger det bak oss.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg går rundt og er så sinna, deprimert og full av angst hele tiden. Jeg har det fint, jeg har ingen grunn for å være sinna. Jeg har heller ingen grunn for å være deprimert for jeg bor med verdens beste samboer, har en flott familie og gode venner. Jeg trenger ikke egentlig ha angst for noe heller, for jeg er jo aldri alene. Jeg har jo alltid noen med meg hvor enn jeg er. Jeg går alltid rundt og ser meg over skuldra over en person jeg ikke vil møte, men jeg vet jo at jeg ikke kommer til å møte han egentlig. Så hvorfor er jeg da så redd? Hvorfor er jeg sinna? Hvorfor er jeg deprimert? Det er spørsmål som går rundt i hodet mitt hele tiden, spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Jeg vet ikke selv hvorfor jeg er som jeg er, eneste jeg vet er at det er min oppgave og jobbe meg oppover og vekk fra det. Jeg jobber og jobber for å få det bedre med meg selv. Noen dager er det som at jeg klarer å løpe opp trappene til en bedre hverdag, mens andre dager som i dag virker det som jeg er limt fast i trappa og trappa blir lengre enn den egentlig er. Jeg kommer tilbake i morgen med hvordan dagen blir, jeg satser på at det blir en fantastisk dag med nevøen min som skal sove hos oss fra i morgen til Lørdag når min søster skal vekk en tur. 



Fordeler og ulemper med å flytte hjemmenifra!

Fordeler:

Det er ingen som bestemmer når du skal legge deg, det velger du helt selv. Man velger hva man vil spise til middag hver dag. Du kan ha besøk av hvem du vil uten at foreldre lurer på hvem som er der, hvem sin bil som står på utsiden, hvem sine sko det står i gangen eller hvem sin moped som står på utsiden. Du kan dekorere alle rom akkurat som du ønsker det. Du kan gå rundt i undertøy hele dagen lang om man ønsker det. Det er ingen som maser om at du må rydde, stå opp om morgenen og heller ingen som maser om du har spist eller skal spise. Det er mange fordeler med det å bo alene, mange av dere som leser har nok flyttet ut å kjent på følelsen av å blir "voksen". Jeg syntes personlig det er mye gøyere å bo alene, uten foreldre. (ikke vondt ment mamma <3). Man blir så mye friere, man kan reise ut akkurat når det passer for en selv, uten å måtte tenke på at kanskje foreldrene ville at du skulle gjøre ditt eller datt. Selv om jeg bor for meg selv med min kjære, så har vi fremdeles rutiner, men de er til fordel for oss. Det er oss selv som velger at de rutinene skal være der, så derfor er det noe som ikke er ett ork å gjøre fordi vi vet om de, og vi har inngått de sammen. 

Ulemper:

Det er også mange ulemper med å bo alene. Hvert fall det å flytte ut i ung alder uten mye penger. Jeg var jo 16 når jeg flyttet ut, og rett etter jeg ble 17 flyttet jeg sammen med Aleksander som da var 19. Ingen av oss hadde mye penger, vi eide heller ingen ting og det ble ganske tomt i leiligheten de første månedene. Vi har jo alt vi trenger nå, men det var dyrt og tok oss måneder før vi fikk inn alt vi trengte på grunn av pengene. Den største ulempen med å leie er jo at du må betale husleie. Det hadde vært greit nok om du hadde kjøpt og betalt på det, for da vet du at du betaler ned på ditt eget lån. Men som alle vet, de som leier betaler egentlig ned på lånet til de som eier huset du leier i. Det er ikke noe å legge skjul på. Andre ulemper er jo at du må handle all maten selv, du må lage den selv og du må rydde opp etter deg. Man må kjøpe vaskemiddel til klær og oppvaskmaskin, noe som er svin dyrt faktisk. Man må ta sin egen oppvask, vaske sine egne klær og man må rydde opp alt rotet etter en selv. 

Om jeg kunne valgt i dag og flyttet hjem igjen, så hadde jeg nok ikke klart det. Nå er jeg så vant til å bo for meg selv med mine egne regler, middag på mine tidspunkter og rydding i mitt tempo med musikk på fullt. Det hadde ikke gjort meg noe å bo hos mamma, men når du først har flyttet ut for deg selv, så er det vanskelig å flytte hjem igjen til noen andre som bestemmer. Jeg og Aleksander har faktisk planer om å kjøpe. Vi skal begge ha fast jobb innen ett år eller to. Vi skal begynne å sette inn på en felles sparekonto, spare opp til egenkapital og gå ned i banken å få lån. Vi gleder oss veldig til den dagen skjer, for da er det noe vi eier, vi leier ikke lengre og trenger ikke å ta hensyn til de som bor ovenpå. For da har vi ett hus for oss selv. Jeg har tenkt videre at jeg kommer til å droppe ut av skolen igjen, for jeg vet jeg ikke klarer skolegangen. Jeg har heller tenkt å gå å søke midlertidig jobber frem til jeg kan få lærlingplass sånn at jeg kan bli utdannet. Jeg må jobbe 4 år istedenfor å kunne jobbe som lærling i 2 år om jeg velger denne utveien. Men det positive med å gå lærling så lenge er at man tjener penger på de 4 årene. Det jeg får av lånekassen for å gå på skole dekker ikke halvparten av husleia jeg har engang. Det dekker heller ingen regninger. 

Om du/dere har planer om å flytte ut hjemme ifra og begynne å leie. Husk at de første månedene kommer det til å bli fryktelig dyrt. Man må som regel ut med depositum, husleie, mat og ting man trenger i leiligheten, Det er ikke billig. Jeg syntes det var verdt det, jeg liker best å bo der jeg kan bestemme reglene i forhold til vasking og planleggingen av mat. Aleksander ga meg med glede de to oppgavene der. Jeg skjønner han godt, for det er mye som må vaskes til tider, man må skille hvit og farget tøy, det er forskjellige vaskemidler til de forskjellige fargene. Aleksander hjelper selvfølgelig til, men jeg liker best å gjøre det selv. Samme med vaskingen og ryddingen. Jeg er en kontrollfreak og må ha ting på plasser jeg vet hvor de er. Så som regel kommer Aleksander og spør meg hvor de forskjellige tingene er og jeg vet alltid hvor de er. 

Jeg håper dere som tviler på om dere vil flytte ut, leser nøye gjennom! Det er mange fordeler med det, men ikke glem ulempene. Jeg har bodd nå i snart 3 år i leilighet, og det er fremdeles vanskelig å få pengene til å strekke til hele veien. 


Dette bilde er tatt når vi holder på å flytte inn i vår andre leilighet faktisk. Denne vi bor i nå!

Les mer i arkivet » Januar 2016 » Desember 2015 » November 2015
hits